Hverdagstanker

Lille gullet nærmer seg 6mnd, et halvt år! Tenk det.. hvor blir tiden av?? Føler jeg endelig klarer å nyte permisjonen min fullt ut, i starten "led" jeg av jobbabstinenser men de har definitivt forsvunnet og nå har jeg begynt å grue meg til å jobbe igjen istedenfor. Greit å ta alle bekymringer på forhånd.. skal jo ikke jobbe igjen før i oktober ;-)

For 6mnd siden hadde jeg storrengjøring i leiligheten. Jeg gikk daglig lange turer og så på det meste av trash-tv for å få tiden til å gå på formiddagene. De som kjenner meg vet at jeg var utrolig rastløs i de 2 ukene med permisjon før fødselen startet, når jeg nå tenker tilbake så skjønner jeg ikke hvorfor jeg stresset sånn?? I dag skulle jeg gitt mye for å sove en hel natt og å starte dagen noe senere enn kl 06. Skulle også ønske at jeg hadde tatt livet litt mer med ro sånn at jeg faktisk hadde krefter igjen til den dagen jeg stod der med en baby i hendene som krevde meg 110% istedenfor å drive med tullete ting som å vaske, rydde og bake. Ikke at det er tullete ting i seg selv, men når det nærmest går ut over helsen så er det tullete. Når det forhåpentligvis blir flere barn etterhvert så har jeg kanskje lært...

Livet som mamma har utrolig mange sider. Det er fantastisk flott, det er spennende og det er slitsomt. Kanskje mer slitsomt enn jeg hadde forestilt meg, selv om det er utrolig hvordan kroppen tilpasser seg. Det ER slitsomt å sove maks 4 timer sammenhengende, særlig når søvnen ikke er spesielt dyp og man våkner av den minste lille pip fra sprinkelsenga. Og om det ikke er noe pip så våkner man jammen likevel.. Merkelig nok har ikke pappaen det samme problemet, han bare ruller seg rundt og sover søtt videre. Det er også slitsomt med kontinuerlig amming de første ukene og konstante bekymringer om hvorfor hun skriker. Sult? trøtt? behov for kos? Varm? kald? Bekymringer som uendelige mengder mødre har hatt før meg og som kommende mødre også vil ha. Garantert. Samtidig er det utrolig hvor lite som skal til før man som mamma smelter totalt over dette lille mennesket. Etter en natt med skriking så skal det bare et lite smil til før alt er bra igjen og man glemmer hvor trøtt og sliten man faktisk er.

Nå for tiden skjer det stadig vekk noe nytt og den stolte mamma forteller om det til alle som måtte gidde å høre på. Det er en livlig jente vi har, så livlig at pappaen innimellom lurer på om hun kan ha et snev av adhd.. I våken tilstand har det til dags dato ikke skjedd at hele kroppen har vært i ro til samme tid, armer eller ben går konstant samtidig som hun gjør fortløpende sit-ups øvelser, for en heller usporty mor så ser dette rimelig slitsomt ut.

På matfronten er det også nye ting som skjer. Vi holder på med innføring av fast føde for tiden i form av grøt. Lille gull har ikke helt teknikken inne så halvparten kommer i retur, helst i hele ansiktet, og siden hun gjerne vil hjelpe til selv så blir det mye søl. Men som den stolte mamma jeg er så syns jeg til og med hun er sjarmerende med ansiktet fullt av grøt jeg da... ;-)

Har vært dårlig til å ta bilder i det siste, glemmer det rett og slett oppi alt annet som skjer..